Norske Dikt
Livets høyeste lykke
Den vesle varme ungen min
gjør rare lyder med tungen sin,
hun lager merkelige ord
til glede for sin stolte mor.
Min egen lille deilighet,
jeg har slik gunstig leilighet
til gransking av den hvite rand
av underkjevens første tann,
en bitteliten snehvit spiss
av verdens minste tannebiss.
Du vesle fugleungen min,
den lubne, skjønne kroppen din
med de små rare klærne på,
og foten din, med tærne på,
og hånden din, og armen din,
og farven din, og varmen din,
er som et kjempemessig hav
din mor kan øse lykke av.
Men uten kamp, og uten slag,
skal jeg gi slipp på deg en dag.
Hvor min du er, - allikevel,
skal du bli stor, og bli deg selv.
Nå kan jeg bare pleie deg
og elske deg, og eie deg,
og leke med deg, og ta i deg,
og være bunnløst glad i deg.
Men når du selv, om litt, blir stor,
så vil du si: "Nei, æsj da, mor."
Og selvsagt har du rett i det,
det finnes ikke vett i det.
Og så en dag om 15 år,
skal denne bylten uten hår,
som sutter sin egne tær,
si: "Mor, så gammeldags du er."
Og ser du mitt fotografi,
så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far!
Å, gid hvor rare dere var!"
Hva sorger det vil volde meg
i strid for å beholde deg,
hva kamp det enn vil skape meg,
så vil jeg sikkert tape deg.
Vi snakker sammen uten ord,
for selvsagt skjønner jeg, din mor,
allverdens rare skurrelyd.
Jeg legger munnen, from av fryd,
mot nakkegropens myke skinn.
Å, skjønne fugleungen min!
