Av og te så lurer eg på det...jo mer eg snakker om en ting jo mindre skjønner eg kor eg skulle hen me det eg skulle sei?
Man føler seg kjip, liten og ubrukelig...også skal man liksom sette ord på dette...uten at andre skal føle seg truffet, eller få dårlig samvittighet eller føle seg dårlig...eller uten at eg ska Høyres ego ut, lite realistisk,søkt...barnslig...bipolar...gapen ..anklagende...
Man Bør jo egentlig berre holde kjeft da...berre vente til Dei dårlige følelsene går over? Oversjå og late som Dei Ikkje e der?
Man blir berre så obs på at det e jo alltid noen som har det verre...man får knust drømmer og forventninger, man føler seg liten og ubetydelig I en alder av 30 og noe. ..er jo egentlig berre å ta seg sammen ...er jo det...lage seg nye drømmer og forventninger...drit I alt anna drit. .livet fortsetter jo...er ingen andre som stopper opp og bryr seg liksom...tenk på Dei som Ikkje kan dette, tanken på det burde vere nok til å get a grip I en vanlig trygg kvardag. ..burde det Ikkje?
Tanken på det ene livet man har...Og kor man er på vei, eller ka man vil med dette? Om eg dør I morgen...ville Dei rundt meg følt at eg har gitt Dei noe. .at det var verdt noe at eg var tilstede? Har eg gjort noe som andre har hatt glede av? Kunne eg vert stolt av det livet eg har hatt?
Eller heng man seg sånn oppi alt det negative at man Ikkje ser det positive?
Har eg vert den beste versjonen av meg sjøl?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar